Gull og nerver: en spasertur gjennom Gustav Klimts Wien

Sju av Klimts ansikter: Paradisets englekor fra Beethovenfrisen (1902), Hygieia, detalj fra Medisinen (1901), Jomfruen (1913), Bjørkeskog (1903), en allé i parken ved Schloss Kammer (1912), Kysset (1907–1908) og Attersee (1900).

Gylne engler med lukkede øyne. En gudinne med en slange kveilet rundt armen. Sovende jenter i en virvel av farger, bjørkestammer på et teppe av visne blader, en innsjø som glitrer som en mosaikk. Det er vanskelig å tro at alt dette kom fra én mann, og enda vanskeligere når man ser ham: en skjeggete mann i en formløs kittel, som lett kunne gått for å være gartner. Du møter ham, med en katt i armene, litt lenger fremme på denne spaserturen.

Gustav Klimt malte aldri et selvportrett. Han likte ikke å snakke om seg selv og skrev så lite han bare kunne. «Jeg er overbevist om at jeg som person ikke er spesielt interessant», noterte han en gang. «Den som vil vite noe om meg, som kunstner, det eneste som er verdt å legge merke til, bør se nøye på bildene mine.» Greit nok. Problemet er bare at bildene hans er vanskelige å skille fra byen de ble til i. Rundt 1900 var Wien hovedstad i et aldrende rike med rundt femti millioner mennesker og et dusin språk. Sigmund Freud skrev om drømmer, Gustav Mahler ledet Hoffoperaen, og alle som betydde noe, så ut til å krangle på de samme få kaffehusene. Forfatteren Hermann Broch kalte det senere en «munter apokalypse». Klimt sto midt i det.

Så i stedet for en rett-frem-biografi vil vi gjerne ta deg med på en spasertur. En rekke adresser, fra en landsby i byens vestlige utkant til et hageatelier like ved Schloss Schönbrunn, med en lang sommerlig avstikker til en innsjø i Alpene. Ta med en varm frakk. Det kan være kaldt i Wien.

Linzer Strasse, Baumgarten: gravørens sønn

Klimt ble født 14. juli 1862 i Baumgarten, den gang en landsby rett utenfor Wien, som nummer to av sju barn. Faren, Ernst, var gullgravør fra Böhmen. Moren, Anna, hadde drømt om en musikkarriere som aldri ble noe av. Pengene strakk aldri til, og familien flyttet igjen og igjen.

Det er verdt å ha i bakhodet når du står foran de gylne maleriene. For Klimt var gull ikke først og fremst et symbol på luksus. Det var et materiale fra farens arbeidsbenk, noe man skjærer, punsler, polerer og graverer. Gå tett inntil Kysset, og du ser at gullet ikke bare er malt på. Det er lagt på som bladgull, gitt struktur, risset og bearbeidet som metall. Det er like mye en håndverkers hånd som en malers øye.

Som 14-åring kom han inn på Kunstgewerbeschule, Wiens kunstindustriskole, som utdannet dekorasjonsmalere snarere enn staffelimalere. Den yngre broren Ernst fulgte etter, og det samme gjorde en studiekamerat, Franz Matsch. De tre skulle snart gå sammen i et kompaniskap.

Ringstrasse: maleri for keiserens boulevard

Salen i det gamle Burgtheater, 1888. Klimt fylte parkett med over hundre gjenkjennelige medlemmer av det wienske selskapslivet. Wien Museum, Wien.

I 1857 beordret keiser Franz Joseph de gamle bymurene revet. I stedet vokste Ringstrasse frem, en stor boulevard rundt den historiske bykjernen, omkranset av nye offentlige bygninger i lånte stiler: et gotisk rådhus, et parlament som et gresk tempel, et universitet i renessansestil, et nybarokt hoffteater. I flere tiår var det Europas største byggeplass, og hver eneste av bygningene trengte tak, trappehus og vegger fulle av allegorier.

Det var det markedet Klimt, broren og Matsch ville betjene. De kalte seg Künstler-Compagnie, «Kunstnerkompaniet», og de var gode til det: raske, pålitelige, akademisk feilfrie. Ringens ubestridte stjerne var Hans Makart, en maler av enorme, teatralske lerreter, så moteriktig at det wienske selskapslivet kledde seg og innredet «à la Makart». Da han døde i 1884, sto de unge dekorasjonsmalerne klare til å ta over.

Det store gjennombruddet var det nye Burgtheater. Mellom 1886 og 1888 malte de takene over de to store trappehusene, en teaterhistorie fra antikkens Hellas til Shakespeare. I scenen fra Globe Theatre i London smuglet Klimt seg selv inn blant publikum, en ung mann med hvit pipekrage. Før det gamle teatret på Michaelerplatz ble revet, ba byen ham også male salen en siste gang. Han fylte den med virkelige mennesker, leger, skuespillerinner, aristokrater, og wienerne skal ha gjort alt for å komme med. Bildet ga ham Keiserprisen i 1890 og tilhører i dag Wien Museum.

Så kom Kunsthistorisches Museum, på andre siden av Ringen, der Makart hadde latt maleriene i det store trappehuset stå uferdige. I 1890–1891 gjorde Kompaniet dem ferdige. Klimts paneler, slanke skikkelser som står for kunsten i oldtidens Egypt, Hellas og den italienske renessansen, er der fortsatt, på Kunsthistorisches Museum. Husk å se opp.

Allegori over skulpturen, 1889. Den unge, akademiske Klimt, helt i elfenben og grått, med gull bare som smykker.

Fra de samme årene stammer Allegori over skulpturen (1889): en muse foran et kolossalt marmorhode, med en liten vinget figur løftet i hånden, malt med all akademiets finish. Legg merke til armbåndene og halskjedet hennes. Gullet er der allerede, men bare som smykke.

Så, i 1892, stoppet alt opp. Faren døde i juli. I desember døde også broren Ernst, 28 år gammel. Klimt hadde på ett og samme år mistet en forelder og sin nærmeste kompanjong, og det fulgte en lang, stille periode. Han ble også verge for Ernsts lille datter, Helene. Seks år senere malte han henne i profil, en liten jente med lys pasjeklipp, i det fine Portrett av Helene Klimt (1898).

Da han begynte å arbeide igjen, hadde han ingen lyst til å behage noen på Ringen. Du merker forandringen i Musikken I (1895), en ung kvinne som spiller på en antikk kithara ved siden av en sfinks, og i allegoriene han tegnet til en wiensk forleggers emblembok, som Junius (1896), juni måned som en kvinne i profil. Antikken er der fortsatt, men den er blitt underlig og drømmeaktig.

Friedrichstrasse 12: et gyllent kålhode for den nye kunsten

På 1890-tallet ble den offisielle kunstverdenen i Wien styrt av Künstlerhaus, en konservativ kunstnerforening som kontrollerte de store utstillingene og dermed markedet. I april 1897 brøt en gruppe yngre kunstnere ut. De kalte seg Secessionen, etter plebeierne i antikkens Roma som i protest hadde forlatt byen. Klimt, da 34 år, ble deres første formann. Rundt ham sto designeren Koloman Moser, arkitekten Josef Hoffmann og Joseph Maria Olbrich, en ung arkitekt fra Otto Wagners skole.

Klimts plakat til Secessionens første utstilling, 1898. Sensuren tok anstøt av Theseus' nakenhet, så det dukket opp en trestamme foran ham.

Den første utstillingen åpnet i mars 1898, i leide lokaler hos Hagebruksselskapet. Klimt tegnet plakaten: Theseus som dreper Minotauros under Pallas Athenes blikk, den unge helten som feller det gamle uhyret. Ingen misforsto budskapet. Politiet var mer bekymret for heltens nakenhet, så en trestamme vokste svært beleilig opp foran kroppen hans. Utstillingen ble likevel en triumf, og keiseren kom selv for å se den.

Athene ble bevegelsens skytsgudinne. Samme år malte Klimt henne igjen, til Secessionens andre utstilling: Pallas Athene (1898), med gyllen hjelm og rustning og blikket rett mot betrakteren. I høyre hånd holder hun en bitteliten naken skikkelse med langt, rødt hår. Hold øye med henne. Hun kommer tilbake.

I løpet av noen måneder hadde Secessionen sin egen bygning. Olbrichs utstillingshall, ferdig i november 1898 like ved Naschmarkt, er en hvit blokk kronet av en kuppel av rundt 3000 forgylte laurbærblader. Wienerne døpte den straks «det gylne kålhodet». Over inngangen står med gullbokstaver et motto av kritikeren Ludwig Hevesi: Der Zeit ihre Kunst, der Kunst ihre Freiheit. «Hver tid sin kunst, kunsten sin frihet.» Det står der fortsatt, i Friedrichstrasse 12, og Secessionen viser fremdeles samtidskunst der inne.

Gruppen hadde et tidsskrift, Ver Sacrum («Hellig vår»), og en åpen dør mot resten av Europa. I løpet av få år fikk wienerne se Rodin, Whistler, japanske tresnitt, designerne fra Glasgow Charles Rennie Mackintosh og Margaret Macdonald og i 1903 en stor impresjonismeutstilling der også Van Gogh var med. For en by som var vokst opp med Makart, var det et lynkurs i moderne kunst. Wien fikk også sin egen versjon av art nouveau, kalt Jugendstil, helt ulik de bølgende linjene til Alfons Mucha i Paris: mer geometrisk, mer kantet, mer stram. De wienske designerne elsket kvadratet så høyt at Hoffmann fikk tilnavnet «Quadratl-Hoffmann», firkant-Hoffmann.

Universitätsring: skandalen om takmaleriene

Universitetet i Wien ved Ringstrasse rundt 1900, med Votivkirches spir bak. Klimts malerier var ment for taket i aulaen. Library of Congress.

I 1894 hadde undervisningsdepartementet gitt Klimt og Matsch i oppdrag å utsmykke taket i universitetets aula. Matsch tok midtpanelet. Klimt fikk tre av de fire fakultetene: Filosofi, Medisin og Jus. Oppdraget var enkelt: vis lysets seier over mørket, fornuftens seier over uvitenheten.

Klimt leverte noe helt annet. Da Filosofien ble vist i Secessionen i mars 1900, møtte de besøkende et mørkt, stjernestrødd tomrom som en søyle av nakne kropper langsomt driver gjennom: barn, elskende, gamle mennesker med hodet i hendene, på vei ingen steder. Et enormt, uklart ansikt dukker frem fra den kosmiske disen. Nederst står et lysende hode for Kunnskapen. Fornuften triumferte ikke over noe som helst. Menneskeheten bare svevde, båret av krefter den ikke forsto.

Filosofien, det første av de tre fakultetsbildene, vist i 1900. Originalen ble ødelagt i 1945; bare fotografier som dette er bevart.

Åttisju professorer skrev under på et opprop mot det. Samme år vant nettopp det bildet en gullmedalje på verdensutstillingen i Paris, noe som sier mye om Wien. Medisinen, vist i 1901, ble mottatt enda verre: en flod av sammenfiltrede kropper, et skjelett, en gravid naken kvinne og i forgrunnen gudinnen Hygieia, som ser rett på betrakteren med en slange kveilet rundt armen. Saken ble debattert i parlamentet. Jurisprudensen (1903) viste ikke Rettferdigheten, men en dømt gammel mann i grepet til en blekksprut, omgitt av tre kvinnelige furier, med dommerne bitte små og langt unna.

Det er ingen tilfeldighet at Freuds Drømmetydning kom ut i Wien nøyaktig samtidig, i november 1899, med «1900» trykt på tittelbladet. (Leiligheten og kontoret hans i Berggasse 19 huser i dag Sigmund Freud Museum.) De to mennene sa det samme på forskjellige språk: under Ringstrasses orden drives mennesker av begjær, frykt og drømmer. Wien var ikke klar for å lese det i taket på sitt eget universitet.

Nuda Veritas, 1899. Maleriet tilhørte forfatteren Hermann Bahr, en av Klimts mest ivrige forsvarere. Theatermuseum, Wien.

Klimt svarte kritikerne med Nuda Veritas (1899), i dag på Theatermuseum i Wien: den lille skikkelsen fra Athenes hånd, nå i full størrelse. En naken ung kvinne holder et speil opp mot betrakteren, under et vers av Schiller med gullbokstaver: «Kan du ikke behage alle med dine gjerninger og din kunst, så behag de få. Å behage mange er ondt.» Et år tidligere hadde han tegnet henne med svart tusj for Ver Sacrum, under et annet motto: «Sannheten er ild, og å tale sant er å lyse og brenne.» Det er den tegningen fra 1898 som er på vår plakat Nuda Veritas. Vennen Hermann Bahr gikk enda lenger og ga ut en hel bok med fornærmelsene som ble rettet mot ham, med tittelen Gegen Klimt, «Mot Klimt». Klimts eget andre svar var enda frekkere: Gullfisker (1901–1902), rødhårede nakne kvinner som svever i grønt vann, og en av dem vender den bare baken mot betrakteren. Han hadde villet kalle det Til mine kritikere. I 1905 hadde maleren fått nok. «Nok av sensur», sa han til en journalist. Han betalte tilbake honoraret og tok maleriene tilbake, med hjelp fra industrimannen August Lederer, en av hans mest trofaste samlere. Fra da av arbeidet han bare for private oppdragsgivere.

De tre maleriene fikk en forferdelig skjebne. Under andre verdenskrig ble de lagret, sammen med andre beslaglagte verk, på Schloss Immendorf, et slott i Niederösterreich. I mai 1945 satte tilbaketrekkende SS-tropper fyr på det. Igjen er bare svart-hvite fotografier. Noen av de viktigste maleriene fra begynnelsen av 1900-tallet, og vi kan bare gjette oss til fargene. Klimts bevarte komposisjonsskisse til Medisinen i olje gir i det minste et inntrykk av fargene han hadde i tankene.

Tilbake i Secessionen, 1902: et kyss til hele verden

Medlemmer av Secessionen på Beethoven-utstillingen i 1902, fotografert av Moriz Nähr. Klimt sitter i lenestolen, med Koloman Moser i hatt rett foran seg.

Secessionens fjortende utstilling, i 1902, var bygd opp rundt én eneste gjenstand: en Beethoven-statue av den tyske billedhuggeren Max Klinger, komponisten halvnaken på en trone av farget marmor. Josef Hoffmann innredet hele bygningen på nytt rundt den, og rundt tjue kunstnere laget verk til salene. Ved åpningen dirigerte Gustav Mahler sitt eget arrangement for blåsere av et parti fra den niende symfonien. Idéen var et totalkunstverk, arkitektur, skulptur, maleri og musikk i én opplevelse.

Klimts bidrag var en frise som løper høyt oppe langs tre vegger i en sidesal, rundt 34 meter lang, malt direkte på pussen. Den følger løst den niende symfonien. Menneskeheten lengter etter lykke. En ridder i gyllen rustning tar opp saken. Så kommer de «Fiendtlige maktene»: kjempen Tyfon, et enormt apelignende uhyre med kveilede slangevinger, døtrene hans gorgonene, og skikkelser som Sykdom, Galskap, Død, Vellyst og Umåtehold. Til slutt leder Poesien og Kunstene frem til et englekor, og på det siste panelet omfavner et nakent par hverandre i en gyllen glorie. Over dem løper verset fra Schillers Ode til gleden som Beethoven satte musikk til: Diesen Kuss der ganzen Welt. «Dette kysset til hele verden.»

Husk det paret. Fem år senere kommer det tilbake, i gull.

Frisen skulle males over da utstillingen stengte. I stedet ble den tatt ned i deler og overlevde hundreåret. Etter en lang restaurering kom den tilbake til Secessionen i 1986, og i dag kan du se den i en sal som er bygd for den i kjelleren.

En avstikker til Ravenna: hvor gullet kom fra

I 1903 reiste Klimt to ganger til Ravenna i Nord-Italia. I kirken San Vitale så han 500-tallsmosaikkene av keiser Justinian og keiserinne Theodora glitre på veggene, og han skrev hjem om mosaikker av en uhørt prakt. Det som slo ham, tror vi, var hvordan de virker: flate felt av gull helt uten dybde, og midt i dem ansikter som er fullstendig menneskelige og ser rett tilbake på deg.

Det er hemmeligheten bak hans «gylne periode», og når du først har sett det, kan du ikke la være å se det. Klimt maler ansikter og hender som en selskapsportrettør, myke, runde, nesten fotografiske. Alt annet, kjoler, bakgrunner, tepper og blomster, flates ut til ren ornamentikk: spiraler, øyne, sjakkruter, rektangler, fargemosaikker. Kroppen løses opp i mønsteret, og bare ansiktet og hendene forblir kjøtt. To måter å male på deler ett lerret, og friksjonen mellom dem er det som holder blikket fast.

Gullet hadde dukket opp allerede før Ravenna, rundt halsen på Judith I (1901), den bibelske heltinnen med halvlukkede øyne og et tungt halsbånd av gull, med Holofernes' hode knapt synlig i billedkanten. Etter 1903 bredte det seg overalt. Du finner metoden i Kvinnens tre aldre (1905), der en ung mor med sitt sovende barn står ved siden av en krumbøyd gammel kvinne, og i Portrett av Fritza Riedler (1906), der hodet rammes inn av en mosaikkglorie lånt rett fra et spansk hoffportrett.

I 1903 grunnla Hoffmann og Moser Wiener Werkstätte, «Wiens verksteder», sammen med finansmannen Fritz Waerndorfer. De formga alt, møbler, sølvtøy, smykker, bokbind, stoffer, etter prinsippet om at et moderne liv skulle være vakkert helt ned til teskjeen. Klimt var aldri medlem, men han var vennen deres og på sitt vis maleren deres. Waerndorfer eide også Håpet I (1903), Klimts portrett av en gravid naken kvinne, og oppbevarte det bak lukkede dører i et eget skap, så sjokkerende var det den gang. Klimt vendte tilbake til motivet i Håpet II (1907–1908), der moren slår blikket ned og en liten hodeskalle hviler mot magen hennes. Hans største dekorative prosjekt, en frise av marmor, glassmosaikk, emalje, gull og halvedelstener til spisesalen i Palais Stoclet i Brussel (1905–1911), ble utført av verkstedenes håndverkere etter tegningene hans. Det mest berømte feltet, Oppfyllelsen, viser igjen en omfavnelse, et ekko av paret fra Beethovenfrisen, nå svøpt i en kappe av gylne ornamenter. Arbeidstegningene hans til frisen i full størrelse oppbevares på MAK, Wiens museum for kunsthåndverk.

Belvedere: Adele og Kysset

Portrett av Adele Bloch-Bauer I, 1907. Neue Galerie, New York.

Metodens mesterverk er portrettet av Adele Bloch-Bauer, kona til en sukkerindustrimann, bestilt av ektemannen Ferdinand og ferdigstilt i 1907 etter flere års arbeid og langt over hundre forstudier. Adeles ansikt, skuldre og nervøst foldede hender svever i et hav av gull og sølv. Kjolen er dekket av øyne, spiraler og egyptisk inspirerte tegn. Deler av ornamentikken er bygd opp i relieff før metallbladet legges på, slik at overflaten fanger lyset som et smykke. Det er et maleri laget slik en gullsmed arbeider.

Fem år senere malte Klimt henne en gang til. I Portrett av Adele Bloch-Bauer II (1912) er gullet borte: Adele står i hvit kjole og bredbremmet hatt foran en vegg av rosa, grønne og fiolette mønstre. Side om side viser de to portrettene hvor raskt stilen hans endret seg.

Det første portrettets senere historie er en roman i seg selv. Det ble konfiskert av nazistene etter 1938 og omdøpt til «Damen i gull» for å skjule den portretterte kvinnens jødiske identitet, og det hang i flere tiår på Belvedere. I 2006 fikk Adeles niese Maria Altmann det tilbake etter en lang rettssak. Samme år ble det solgt til Ronald Lauder for 135 millioner dollar, den gang den høyeste prisen noensinne betalt for et maleri. I dag henger det på Neue Galerie på Fifth Avenue i New York, et museum for tysk og østerriksk kunst fra perioden. Café Sabarsky der er trolig det nærmeste du kommer et wiensk kaffehus på Manhattan.

Kysset (De elskende), 1907–1908. Øvre Belvedere, Wien.

Så kom Kysset. Klimt viste det første gang i 1908, med tittelen De elskende, på Kunstschau, en utstilling han og vennene arrangerte etter at de i 1905 hadde brutt med Secessionen i en krangel. Det var på samme utstilling at en 22 år gammel Oskar Kokoschka skapte sin første skandale. Den østerrikske staten kjøpte Kysset nesten med en gang til sitt moderne galleri, for 25 000 kroner, en enorm sum for en levende maler. Et departement som hadde snudd ryggen til ham på grunn av universitetsmaleriene, ville nå ha gullet hans.

Se på det slik han bygde det opp. Lerretet er et perfekt kvadrat, 180 ganger 180 cm, og paret fyller det som én gyllen søyle. Mannens kappe er dekket av harde svart-hvite rektangler. Hennes er full av sirkler og blomster, myk og fargerik. De kneler på kanten av en blomstereng som bare tar slutt, og ser du på føttene hennes, ser du at tærne krøker seg rundt kanten. Øynene hennes er lukket. Ansiktet hans er skjult. Overgir hun seg, eller vender hun seg bort? Klimt sier det ikke, og den tvetydigheten er en stor del av grunnen til at bildet aldri blir gammelt.

Kysset er trykt på alt fra paraplyer til kjøleskapsmagneter, og det gjør det lett å glemme hvor merkelig det er. Å se det på Øvre Belvedere i Wien retter på det. Gullet skifter når du beveger deg. På nært hold er det ujevnt, flekkete og ripete. Noen skritt tilbake, og det gløder.

Michaelerplatz: mannen som hatet ornamentet

Ikke alle i Wien elsket gullet. Rundt 1910 holdt arkitekten Adolf Loos et foredrag med en tittel som skulle provosere: «Ornament og forbrytelse». Utsmykning, mente han, sløste med arbeid og materialer, og moderne mennesker burde ha vokst fra den. For å bevise det reiste han på Michaelerplatz, rett overfor keiserpalasset, en bygning med en helt glatt fasade over butikketasjene. Wienerne kalte den «huset uten øyenbryn», fordi vinduene manglet dekorative innfatninger. Ifølge legenden unngikk Franz Joseph de vinduene i Hofburg som vendte mot den.

Der har du Wien rundt 1900 i et nøtteskall. Noen gater fra hverandre dekket Klimt lerreter med gull, erklærte Loos ornamentet for en forbrytelse, plukket Freud drømmene fra hverandre og Arnold Schönberg harmonien. En by som kranglet med seg selv, briljant, og det er fortsatt den samme diskusjonen vi har om design i dag.

Mariahilfer Strasse: Emilies salong

Klimt og Emilie Flöge ved bredden av Attersee i 1909, fotografert av Heinrich Böhler. Hun har på seg en av de løse, korsettfrie «reformkjolene» hun kjempet for.

Hvis én person sto i sentrum av Klimts liv, var det Emilie Flöge. Hun var lillesøster til kona til broren Ernst, så de hadde kjent hverandre siden hun var tenåring. I 1904 åpnet hun sammen med søstrene et motehus, Schwestern Flöge, i Mariahilfer Strasse, Wiens travleste handlegate, i lokaler innredet av Wiener Werkstätte. Det ble raskt en av byens mest elegante adresser.

Klimt hadde allerede malt henne i helfigur i 1902. I det høye, smale Portrett av Emilie Flöge løses kjolen hennes opp i blå og gylne virvler, og bare ansiktet og hendene forblir realistiske. Selv skal hun ikke ha likt det særlig godt.

Emilie var en forkjemper for «reformkjolen», løse, flytende klær som ble båret uten korsett. Klimt delte begeistringen. Han fotograferte henne i kjolene, og var sannsynligvis med på å tegne noen av dem, og hans egen kittel var egentlig en reformkjole for menn: ingen krage, intet belte, ingenting som strammer. Mote går igjen i hele verket hans. I Dame med hatt og fjærboa (1909) forsvinner en kvinne nesten bak en diger svart hatt og en mørk pels, så bare øynene og et blekt kinn synes.

Gustav Klimt i hagen ved atelieret sitt i Josefstädter Strasse 21, fotografert av Moriz Nähr i mai 1911. Han arbeidet i den lange kittelen nesten hver dag.

Var de kjærester? Ingen vet. De giftet seg aldri og bodde aldri sammen. Klimt bodde hele livet med moren og de ugifte søstrene sine, og han fikk flere barn med modeller som satt for ham. Men Emilie tok vare på rundt fire hundre kort og brev han sendte henne, noen ganger flere om dagen, mest om været, helsen hans og hva han hadde spist til lunsj. Da han segnet om i 1918, skal de første ordene hans ha vært: «Send bud på Emilie.»

Attersee: kvadratiske somre

Schloss Kammer ved Attersee III, 1910. Som nesten alle landskapene hans er det malt på et kvadratisk lerret. Øvre Belvedere, Wien.

Fra 1900 tilbrakte Klimt nesten hver sommer med familien Flöge ved Attersee, en lang, dyp og intenst grønn innsjø i Salzkammergut, noen timer med tog vest for Wien. Han rodde, svømte og gikk turer i skogen i kittelen, noe som ga ham et lokalt tilnavn, «Waldschrat», skogstrollet. Og han malte landskaper, rundt femti i løpet av livet, nesten alle kvadratiske.

Metoden hans var uvanlig. Han rammet inn motivene gjennom en søker, et stykke papp med et kvadratisk hull, og noen ganger gjennom en teaterkikkert eller et teleskop. Effekten minner om et teleobjektiv: avstander krymper, himmelen forsvinner, og et slott, en frukthage eller innsjøens overflate blir til et flatt teppe av prikker og strøk. Det er ingen mennesker i disse bildene og knapt noen horisont. Det er det roligste han noen gang malte, stedet der man kjenner at han puster ut.

Det aller første kom sommeren før, i 1899, ved Golling i Salzburg-området: Stille dam, en flate av stille brunt vann og mørke trær. Så Attersee selv. Attersee (1900) er nesten bare vann, et kvadrat av blått og grønt med en smal stripe bredd. Innsjøbredd med bjørker (ca. 1901) setter to hvite stammer opp mot den mørke innsjøen. I skogen forvandler Bøkeskog I (1902) og Bjørkeskog (1903) rader av stammer til loddrette striper over et teppe av løv, mens Uvær i anmarsj (Den store poplen II) (1903) står mørk mot et uvær på vei.

Så kommer hagene og frukthagene, malt så tett på at de fyller hele kvadratet: Pæretreet (1903), Rosebusker under trærne (1905), blomsterbedene i Bondehage (1905–1907) og Bondehage med solsikker (1907), de røde prikkene i Valmueeng (1907) og Solsikken (1907–1908), én enkelt blomst som står som et menneske i en lang grønn kjole. Rundt 1908 oppdaget han Schloss Kammer, et slott ved vannet. Først malte han det på avstand, i Vannslottet (1908–1909), og så kom han nærmere for hver sommer, helt frem til alleen som fører opp til porten (1912). Parken (ca. 1910) er ikke annet enn en vegg av løv, og Bondegård i Buchberg (1911) gjemmer et hus bak frukthagen.

I 1913 tilbrakte han i stedet sommeren ved Gardasjøen og kom hjem med det blomsterrike Italiensk hagelandskap og sypressene i Kirke i Cassone. Tilbake ved Attersee malte han landsbyen Litzlberg ved Attersee (1914–1915) og, ved Weissenbach, det lyse Hagelandskap med høydedrag (1916).

På en vegg hjemme er de dessuten, ærlig talt, undervurdert. Et kvadratisk Klimt-landskap har fargene og mønstrene fra de gylne maleriene, uten dramatikken.

Besøker du innsjøen, driver Klimt Foundation et lite Klimt-museum ved Attersee, og en sti langs bredden fører til stedene der han satte opp staffeliet sitt.

Feldmühlgasse 11: den siste hagen

Død og liv, påbegynt i 1910 og omarbeidet frem til 1915, da Klimt malte over den opprinnelige gullbakgrunnen. Leopold Museum, Wien.

Rundt 1911 flyttet Klimt atelieret sitt til et lite hus med en stor hage i Hietzing, ikke langt fra Schloss Schönbrunn. De fleste morgener gikk han opp til meieriet Tivoli på åsen ved slottsparken for en solid frokost, og så arbeidet han hele dagen i atelieret, omgitt av japanske tresnitt og kinesiske drakter, med hagens blomster helt opp til vinduene. Huset står fortsatt og kan besøkes som Klimt Villa.

Den sene stilen hans beveget seg bort fra gullet. Bildene ble lysere, tettere og mer fargerike, fulle av mønstre lånt fra asiatiske tekstiler. Død og liv viser skiftet: på den ene siden et glisende skjelett i en mørk kappe med kors, på den andre en haug sovende mennesker i alle aldre, viklet inn i blomstrete tepper. Bildet vant førstepremien på den internasjonale utstillingen i Roma i 1911. Noen år senere malte Klimt over gullbakgrunnen med en mørk, dempet tone. Hvorfor kan vi ikke bevise, men med Europa i krig på den tiden er det vanskelig å la være å se en sammenheng. Du kan se det på Leopold Museum i Wien.

Forandringen hadde begynt enda tidligere, med Judith II (1909), der heltinnen har blitt en anspent skikkelse med klolignende hender og nesten uten gull. I Jomfruen (1913) hoper sovende jenter seg opp i en virvel av lilla, rosa og oransje. Wiens velstående familier kom nå ut til Hietzing for å få malt hustruer og døtre foran de nye mønstrene: Mäda Primavesi (1912–1913), en niårig jente som står støtt på et teppe av blomster; Elisabeth Lederer, datteren til hans store mesener, hvitt tilslørt foran en blå verden av små kinesiske figurer; Friederike Maria Beer (1916) i en silkejakke fra Wiener Werkstätte foran en slagscene lånt fra en koreansk vase; Johanna Staude (1917) i en bluse sydd av et stoff fra Wiener Werkstätte, med pelskrage og en klar oransje bakgrunn.

11. januar 1918 fikk Klimt slag. Delvis lammet ble han lagt inn på sykehus, der han fikk lungebetennelse, trolig som følge av influensaepidemien som feide over Europa. Han døde 6. februar 1918, 55 år gammel. Egon Schiele, hans unge beundrer, tegnet ham på dødsleiet. Før året var omme, var også Otto Wagner, Koloman Moser og Schiele selv døde, og i november opphørte Habsburgerriket å eksistere. Wien rundt 1900 bleknet ikke langsomt bort. Det tok slutt, nesten på én gang, i 1918.

Klimts atelier i Feldmühlgasse kort etter hans død, fotografert av Moriz Nähr. To uferdige malerier står fortsatt på staffeliene: Bruden og Dame med vifte. Østerrikes nasjonalbibliotek.

Også andre lerreter ble stående uferdige, og de er blant det mest gripende han malte: Adam og Eva (1917–1918), en blek Eva som står foran en skyggeaktig Adam; Baby (Vugge) (1917–1918), et bitte lite ansikt på toppen av et fjell av fargerike dyner; og portrettene av Amalie Zuckerkandl og Maria Munk, der man fortsatt ser tegningen under malingen. Selv de sene verkene hans har vært ute på eventyr. Portrett av en dame (1916–1917) ble stjålet fra et galleri i Piacenza i Italia i 1997 og dukket opp igjen i 2019, gjemt i et hulrom i museets egen yttervegg.

Dame med vifte, et av de to lerretene på de staffeliene, ble solgt på auksjon i London i 2023 for mer enn 85 millioner pund, en rekord for et kunstverk solgt i Europa. Vi har en mistanke om at mannen med katten ville trukket på skuldrene og gått ut for å spise frokost.

Å leve med Klimt

Klimt er overalt i dag, så det egentlige spørsmålet er ikke om du skal henge ham opp, men hvordan du henger ham opp godt. Noen tanker fra oss.

Gull oppfører seg annerledes i et rom enn på en skjerm. En gyllen Klimt-plakat ser varmest ut i mykt, lavt kveldslys, så et soverom eller en stue opplyst av lamper er dens naturlige plass. Gi den luft: ett sterkt gyllent bilde på en rolig vegg gjør mer enn tre klemt sammen. Vår plakat Kysset (detalj) går tett på de to ansiktene og hendene, den menneskelige delen av maleriet, slik at den forblir intim heller enn prangende. Vil du ha hele den gylne søylen, fra blomsterengen til glorien, velger du heller hele komposisjonen.

Foretrekker du en mer dempet Klimt, gå tilbake til de tidlige årene. Allegori over skulpturen viser den akademiske maleren før Secessionen, helt i elfenben, grått og myk hud, med bare et snev av gull i smykkene. Den passer fint på et kontor eller i en gang, og den er en god samtalestarter, for de fleste kjenner den ikke igjen som en Klimt.

De kvadratiske landskapene er de letteste Klimt-bildene å leve med. Attersee eller Stille dam gir ro på soverommet eller badet, Bjørkeskog gir stua rytme, og den sene, fargerike Baby (Vugge) er et glad valg til barnerommet.

Og planlegger du en bildevegg rundt denne perioden, bland Wien og Paris. Heng Klimt ved siden av de svungne kvinnene på våre art nouveau-plakater, så ser du forskjellen mellom Jugendstil og art nouveau med én gang: kvadrater på den ene siden, kurver på den andre.

Å se nøye etter

Mannen i kittelen, med katten i armene, vokste opp blant farens graveringsverktøy, malte tak for en keiser, tok opp kampen med et universitet og vant ved å gå, gjorde en bysantinsk kirke til en moderne stil og tilbrakte somrene med å myse mot en innsjø gjennom en teaterkikkert. Han etterlot seg nesten ingen ord. Han etterlot bildene, akkurat som han hadde sagt.

Vil du gå dypere, katalogiserer Gustav Klimt Database, drevet av Klimt Foundation, maleriene, tegningene, brevene og fotografiene hans, og med Klimt vs. Klimt på Google Arts & Culture kan du zoome langt nærmere inn på lerretene hans enn noen museumsvakt ville tillatt.

Så ta ham på ordet, og se nøye etter. Du finner alle plakatene våre med verkene hans i Klimt-kolleksjonen vår, som vi fortsetter å bygge ut. Velg den som holder blikket ditt lengst, og ta med deg litt av Wiens gull hjem.