Solsikker, stjerner og et gult hus: Van Goghs år i Frankrike

Et utsnitt av et atelierfotografi tatt av Edmond Bénard i Paris (rundt 1887–1888). Noen mener at denne studenten med skjegg er Vincent van Gogh. Ingen har kunnet bevise det.

Noen malere får deg til å trekke deg tilbake og beundre. Vincent van Gogh griper deg heller i ermet. Når du står foran en av åkrene hans, kan du nesten høre vinden i kornet. Malingen ligger tykt på lerretet, penselstrøkene går i alle retninger, og himmelen ser ut til å gjøre noe den ikke burde. Mer enn hundre år senere kjennes det fortsatt påtrengende.

Livshistorien hans er berømt av feil grunner. Øret, sinnslidelsen, maleren som knapt solgte noe. Alt dette skjedde, mer eller mindre. Men det overskygger ofte det vi synes er mest rørende: en mann fra en nederlandsk landsby som brukte tid på å lære, kom til Frankrike som 33-åring og knapt visste hvordan han skulle bruke farger. På bare fire år lærte han seg å male som ingen før ham. Frankrike formet Van Gogh. Derfor er det der vi vil tilbringe mest tid.

En sen start i Nederland

Vincent Willem van Gogh ble født 30. mars 1853 i Zundert, en liten landsby sør i Nederland. Faren var protestantisk prest. Onklene hans var kunsthandlere, og slik fikk Vincent sin første jobb, som 16-åring hos firmaet Goupil & Cie. Han arbeidet ved avdelingene i Haag, London og Paris. Han så mange malerier. Han solgte noen få. Så fikk han sparken.

Deretter fulgte en rekke forsøk som ikke førte frem. Han underviste på en skole i England. Han begynte å studere teologi, men sluttet. Han dro til Borinage i Belgia for å forkynne for gruvearbeidere og ga bort så mye av sin egen mat og sine egne klær at kirkens ledere syntes han var pinlig. Først som 27-åring bestemte han seg for å bli kunstner. Han hadde ingen ordentlig utdanning og, ifølge de fleste, ikke noe åpenbart talent. Det han hadde, var stahet og en yngre bror ved navn Theo som trodde på ham.

Maleriene fra Nederland er mørke. Brunt, grumsete grønt, bønder i dunkle rom. Det mest kjente er Potetspiserne (1885), der en gruppe bønder deler et måltid under én lampe. Bildet er tungt og alvorlig, og du merker hvor høyt han verdsatte menneskene i det. Du ville aldri gjettet at samme hånd skulle male Solsikker tre år senere. Van Gogh-museet i Amsterdam har begge, og å gå fra det ene til det andre er en av de beste timene i kunsthistorie vi vet om.

Studenter i et maleratelier i Paris, fotografert av Edmond Bénard rundt 1887–1888. Bildet knyttes ofte til Académie Julian og de senere nabiene.

Paris, 1886: Et øye læres opp

I mars 1886 dukket Vincent opp i Paris nesten uten forvarsel og flyttet inn hos Theo, som da selv var blitt kunsthandler. Brødrene endte opp i en leilighet i rue Lepic, høyt oppe i Montmartre. Fra vinduene kunne Vincent se hustakene over hele byen.

Paris rystet ham, på best mulig måte. Impresjonistene hadde allerede forandret malernes syn på lys. En yngre krets gikk enda lenger. Georges Seurat og Paul Signac bygget opp bilder av små prikker i rene farger. Vincent tok timer i atelieret til Fernand Cormon, der han møtte Henri de Toulouse-Lautrec og Émile Bernard. Han kjøpte maling på kreditt hos Julien Tanguy, en vennlig, eldre fargehandler som alle kalte «Père Tanguy», og malte portrettet hans to ganger.

Paris var full av private akademier som Cormons, der unge malere betalte en liten sum for å tegne etter levende modeller og få kritikk hver uke. Det travleste var Académie Julian, nær Grands Boulevards. Fotografiet over, tatt av Edmond Bénard rundt 1887–1888, viser et av disse fulle atelierene: noen titalls studenter i søndagsjakker, med staffelier og lerreter stablet bak seg. Det knyttes ofte til Académie Julian og til de unge malerne som snart skulle kalle seg nabiene.

Noen mener å ha funnet Vincent på bildet, i den unge mannen med skjegg som du ser øverst i artikkelen. Vi liker tanken, men vil heller være ærlige med deg. Ingen kilder viser at han gikk på Académie Julian, og identifiseringen er aldri blitt bekreftet. Historikere godtar bare en håndfull fotografier av Van Gogh, og de viser ham som tenåring. Enten han er med på bildet eller ikke, viser det miljøet han levde i disse to årene: atelierer man delte, rimelige modeller og endeløse diskusjoner om hvor malerkunsten skulle gå videre.

Nabiene fant sammen like etter at Vincent forlot Paris. I oktober 1888 tilbrakte en student ved Académie Julian, Paul Sérusier, en dag med å male i Pont-Aven i Bretagne sammen med Paul Gauguin. «Hvordan ser du disse trærne? De er gule. Ja vel, så bruk gult», sa Gauguin til ham, slik Maurice Denis senere gjenga det. «Og den skyggen, er den nokså blå? Mal den med ren ultramarin.» Sérusier kom tilbake med et lite landskap i flate, sterke farger, senere kalt Talismanen. Vennene hans Maurice Denis, Pierre Bonnard og Paul Ranson oppfattet det som en åpenbaring, og gruppen tok navn etter det hebraiske ordet for «profeter». Noen uker senere satt Gauguin på toget til Arles for å slutte seg til Vincent. Samme lærer, samme lærdom: Farger trenger ikke å kopiere naturen. De kan formidle en følelse.

Han ble også svært begeistret for japanske tresnitt. Han kjøpte hundrevis av dem billig fra en kunsthandler i byen. Han elsket de flate fargefeltene, de tydelige konturene og måten motivene var beskåret på, som fotografier. Han kopierte noen av dem i olje, og du kan se påvirkningen i nesten alt han malte senere.

På to år malte han mer enn 200 bilder i Paris, deriblant rundt 25 selvportretter (modeller kostet penger, det gjorde ikke et speil). Følger du paletten hans gjennom disse lerretene, ser du det brune forsvinne. Blått og oransje kommer inn. Penselstrøkene blir kortere, og så sikrere. Han lærte mens andre kunne se på, ett lerret om gangen.

Men Paris slet ham også ut. Han drakk for mye, røykte hele tiden og kranglet med alle, også Theo. «Det virker nesten umulig for meg å arbeide i Paris», skrev han, «med mindre man har et tilfluktssted der man kan hente seg inn.» Vinteren 1887 lengtet han etter sol. Han ønsket seg, med egne ord, «et Japan i sør».

Det gule huset (Gaten), 1888. Van Gogh-museet, Amsterdam.

Arles: Det gule huset

Han fant det i Arles, en liten by i Provence, 20. februar 1888. Det lå snø på bakken da han kom, noe som må ha føltes som en grusom spøk. Så kom våren, frukttrærne blomstret, og han begynte å male nesten uten opphold.

De neste femten månedene kan ha vært den mest produktive perioden noen maler har hatt. Blomstrende frukthager. Vindebroen over kanalen. Fiskebåter på stranden ved Saintes-Maries-de-la-Mer. Innhøstingen på markene rundt byen. Kaféterrasse om kvelden, hans første maleri med stjernehimmel, malt på stedet under en gasslampe. Han likte tanken på å male natten uten å bruke svart, og han fikk det til.

Han leide fire rom i et hus på Place Lamartine og malte det gult. Det gule huset skulle være mer enn et atelier. Vincent drømte om et «atelier i sør», et fellesskap der kunstnere kunne bo og arbeide side om side. For å pynte gjesterommet malte han solsikker. Så malte han flere solsikker. Han visste at de var gode. «Solsikken er på en måte min», skrev han senere til Theo.

Han malte også sitt eget soverom, tre ganger i alt. Den lille tresengen, de to stolene, håndkleet på kroken. Han ville at bildet skulle gi en følelse av hvile, søvn og enkelhet. En av versjonene henger nå på Musée d'Orsay, sammen med Stjernenatt over Rhône, et annet nattmotiv fra den samme sommeren i Arles, der byens lys speiler seg i elven og et par spaserer i forgrunnen. Er du noen gang i Paris, er Van Gogh-rommet på Orsay verdt køen. Det lover vi.

Gauguin og en svært vond jul

Bare én kunstner takket ja til invitasjonen sørover. Paul Gauguin kom til Arles i oktober 1888, mest fordi Theo betalte utgiftene hans. I noen uker fungerte det. De to malte de samme motivene, besøkte museet i Montpellier sammen og diskuterte kunst til langt på natt.

Så ble kranglene verre. Gauguin var stolt og skarp. Vincent var intens og trengte mye fra andre. Den 23. desember, etter en voldsom krangel, skar Vincent av seg en del av venstre øre med en barberkniv. Gauguin dro til Paris og kom aldri tilbake. Drømmen om atelieret i sør var over.

Hva som egentlig feilte Vincent, er fortsatt omdiskutert. Leger og historikere har foreslått epilepsi, bipolar lidelse, virkninger av absint eller en kombinasjon av alle tre. Det vi vet, er at anfallene kom og gikk. Mellom dem var han klar i tankene, uttrykte seg godt og malte like iherdig som før.

Olivenlund, Saint-Rémy, 1889.

Saint-Rémy: Å male bak stengte dører

I mai 1889 lot Vincent seg frivillig legge inn på institusjonen Saint-Paul-de-Mausole i Saint-Rémy-de-Provence, rundt 24 kilometer fra Arles. Han fikk to små rom, ett å sove i og ett å male i. Til å begynne med fikk han ikke gå ut, så han malte institusjonens hage: iriser, syriner, eføy og de gamle steinbenkene.

Senere gikk han turer på landsbygda. Han oppdaget sypressene, som han beskrev som «vakre som en egyptisk obelisk», og olivenlundene, som han malte igjen og igjen i et forsøk på å fange bladenes sølvskinn. Fra soveromsvinduet kunne han se en kornåker og, bak den, fjellene i Alpilles. Dette utsynet, bearbeidet med hjelp av hukommelsen og fantasien, ble til Stjernenatt (juni 1889). Himmelen virvler. Sypressen stiger som en flamme. Landsbyen sover. Det er trolig verdens mest reproduserte maleri, og det ble malt på en institusjon av en mann som så på det som litt mislykket.

Året i Saint-Rémy var ikke lett. Flere anfall tok fra ham ukevis av gangen. Men det ga oss også Mandelblomster (1890), malt i februar for å feire fødselen til Theos sønn, som fikk navnet Vincent etter onkelen. Hvite blomster mot en himmelblå bakgrunn, sterkt inspirert av de japanske tresnittene. Det er noe av det ømmeste han noensinne laget, og en påminnelse om at historien hans ikke bare er mørk.

Kirken i Auvers-sur-Oise, sett fra koret, 1890. Musée d'Orsay, Paris.

Auvers-sur-Oise: Sytti dager

I mai 1890 forlot Vincent Provence og flyttet nordover til Auvers-sur-Oise, en landsby rundt en time fra Paris. Han leide et lite loftsrom over Auberge Ravoux og ble, nokså uformelt, fulgt opp av doktor Paul Gachet, en lege med lidenskap for kunst som hadde behandlet andre malere. Vincent malte portrettet hans, en melankolsk mann som støtter hodet i hånden.

Det som så skjedde, er nesten vanskelig å tro. På rundt sytti dager laget han omtrent 70 malerier. Nesten ett om dagen. Landsbykirken, med sine buktende linjer og dypblå himmel (den er også på Orsay nå). Hytter med stråtak. Hager. Lange, vannrette lerreter med kornåkrer under tunge himler. Han sa at de uttrykte «sorg og ekstrem ensomhet», men også det han fant sunt og styrkende ved landsbygda.

Den 27. juli 1890 ble han såret av et skudd ute på markene nær landsbyen. Han kom seg tilbake til vertshuset, der han døde to dager senere med Theo ved sin side. Han ble 37 år. Den vanlige forklaringen er selvmord. Noen forskere har stilt spørsmål ved den, men ingen har kunnet bevise en annen versjon. Han ligger begravet på den lille kirkegården i Auvers, blant kornåkrene. Theo, som døde bare seks måneder senere, ligger nå rett ved siden av ham, under den samme eføyen.

Hvordan verden fikk øynene opp for ham

Du har sikkert hørt at Van Gogh bare solgte ett maleri mens han levde. Sannheten er litt mer sammensatt (han solgte eller byttet bort noen få verk), men hovedinntrykket stemmer. Da han døde, var han nesten ukjent.

Den som endret det, var Johanna van Gogh-Bonger, Theos enke. Hun arvet hundrevis av malerier og tegninger og nesten tusen brev. Hun lånte ut verk til utstillinger, solgte dem med omtanke og utga brødrenes brev i 1914. Disse brevene er en viktig grunn til at Van Gogh føles så nær. Han skrev om farger, bøker, penger, ensomhet og håp med en ærlighet som fortsatt overrasker. Hvis du vil ha hele kronologien, er Wikipedia-siden hans et godt sted å begynne, og brevene er verdt en kveld.

I dag er maleriene hans spredt på museer over hele verden. I USA har National Gallery of Art i Washington flere av verkene hans, blant annet et sent selvportrett malt i Saint-Rémy og et frodig stilleben med roser fra de siste ukene hans i Provence. Å se et av dem på nært hold er noe annet enn å se en reproduksjon. Malingen står ut fra lerretet som glasur.

Hvorfor vi stadig vender tilbake til ham

Det er en grunn til at Van Gogh gjør seg så godt på veggen hjemme. Motivene hans er hverdagslige: en stol, et soverom, en blomsterbukett, en åker utenfor byen. Han trengte verken palasser eller myter. Han fant noe nesten hellig i det som var rett foran ham. Det er en fin stemning å leve med.

Fargene hans fungerer også i moderne rom. Gulfargene fra Arles gir varme til en hvit vegg. Blåtonene i Stjernenatt og Mandelblomster passer fint sammen med tre, lin og planter. Og energien i penselstrøkene gir et stille rom litt bevegelse uten å gjøre det urolig.

Vi setter sammen vår egen samling av Van Gogh-postere, med særlig vekt på årene hans i Frankrike: Paris, Arles, Saint-Rémy og Auvers. Én stor poster over en seng eller sofa gjør mye alene. Hvis du foretrekker en bildevegg, kan du prøve et nattmotiv sammen med solsikker eller en frukthage. Dag og natt, nord og sør. Det ville han nok likt.

Selvportrett som maler, 1888, det siste selvportrettet han malte i Paris før han dro til Arles. Van Gogh-museet, Amsterdam.

Avsluttende tanker

Van Gogh tilbrakte bare fire år i Frankrike, og de siste to og et halvt årene av dem i sør. På den tiden gikk han fra å streve med fargene til å bli en av deres store mestere. Han malte gjennom fattigdom, sykdom og ensomhet, og fortsatte å rette blikket utover, mot himmelen, trærne og menneskene rundt seg.

Det er slik vi liker å se på kunsten hans: ikke som dokumentasjonen av en tragedie, men som et langt takkebrev til verden. Ta deg litt tid med våre Van Gogh-postere, velg den som får deg til å stoppe opp, og slipp litt lys fra Provence inn i hjemmet ditt.